En blogg er død

Jeg startet denne bloggen i en periode jeg ikke kunne kommunisere på annen måte. Jeg følte behov for å prate ut om temaet frihetsberøvelse. Nå er kommunikasjon et mindre problem, og behovet for bloggen har bortfalt.

Hvis noen der ute har kopiert noen av de mange bloggpostene jeg nettopp slettet, setter jeg pris på om de holdes unna nettet eller annen publisering.

Det som smertet meg mest å ta av nett var alle de flotte kommentarene jeg fikk. Jeg kan anbefale alle å bruke en blogg for å snakke ut om vanskelige ting. Mennesker er mye bedre enn sitt rykte.

Tusen takk til alle som leste, kommenterte og eller linket til bloggen!

Refusjon: Ny tekst for norske forlag

Forlagene mottar i størrelsesorden 5000 manus hvert år, og firetusenognoen av dem blir refusert med et standardbrev. Det utgis under 50 debutanter hvert år, resten blir refusert. Heriblant også bloggere, det vet f.eks. Lotten og Elisabeth, selv om begge kom seg forbi standard-brevet.

Disse standardbrevene kan være ganske nådeløse og demotiverende, særlig har jeg hørt rykter om at Aschehoug er ille. Artikkelen om da alle norske forlag refuserte Hamsun viser at Gyldendal ikke har skiftet refusjonstekst på seks år, bøker holder fortsatt "ikke den originaliteten og litterære kvaliteten som skal til for at utgivelse kan komme i betraktning."

Folk som har slitt lenge med en roman fortjener noe bedre. Jeg tenkte derfor jeg skulle foreslå ny refusjonstekst for norske forlag, basert på et kinesisk standardbrev. Slik at gamlelandet kunne bli et lite hakk triveligere.

Ærede (forfatterens navn),

Vi mottok deres manus med ubegrenset glede. Vi sverger ved våre forfedre at vi har aldri lest noe som når opp til dets mesterlige nivå. Hvis vi publiserte Deres verk ville det sende vårt forlag opp til en ny, skyhøy standard, en standard vi bare kunne holdt ved å aldri igjen trykke en bok. For vi kan ikke forestille oss at de neste ti tusen årene kan frembringe et eneste skaperverk av en slik klasse.

Vi må derfor refusere dette verket som skinner som om det var selve solen, og be Dem tusen ganger om tilgivelse for vår ufullkommenhet.

Hvorfor jeg ikke betaler forsikring

Forsikring er en bra ting når katastrofe inntreffer. Men forsikring er også et himla dårlig veddemål. Alt i forsikringsbransjen, fra lønna til de ansatte og bygningene (se bilde) til eiernes fortjeneste betales av at forsikring er et dårlig veddemål. For deg. Derfor bør du bare forsikre deg mot reelle katastrofer. Spørsmålet er hva du kaller katastrofe.

Et eksempel: Når du bestiller en reise, tilbys du gjerne en avbestillingsforsikring. Den gjør at du får igjen pengene for billetten hvis du må avbestille. For en reise til 4.000 kroner kan avbestillingsforsikringen være på 200 kroner.

Slik regner du ut oddsene de har satt på din ulykke: Del premien (200) på beløpet du får igjen (4000) og gang med 100. Da har du prosentsjansen for ulykke. Den må du føle at du er over for at det skal være lurt. For å få oddsen, del det store tallet på det lille.

Regner du ut ser du at du må ha over 5% sjanse for å avbestille for at dette skal være et godt veddemål. Eller de har satt deg til tjue i odds. Er du for syk til å ta reisen minst en av tjue dager, så er forsikring smart.

Jeg kjenner få som er så ofte sjuk, men jeg kjenner mange som sier ja til denne typen forsikring.

Det samme gjelder for gjenstander, biler og hus. Alt er uhyre dårlige veddemål. Du bør bare forsikre det du ikke har råd til å tape, det som vil koste så mye penger å erstatte at livet ditt får dårligere kvalitet etterpå.

Jeg eier ingen slike ting.

Dilemma

En av dere som jeg har møtt gjennom denne bloggen har jeg møtt også under mitt virkelige navn. Det vil si at jeg har gjort to førsteinntrykk på samme menneske, og dette mennesket har fått gjøre to inntrykk på meg. Og inntrykkene har vært forskjellige. Vi har ikke samme tone når jeg er Paco Abel som vi hadde da jeg var meg selv.

Og jeg lurer på, hvis noen hadde gjort dette mot meg, hvis en person jeg likte og en jeg ikke likte en dag viste seg å være samme menneske: Ville jeg da like dette mennesket? Og jeg kom til at jeg sannsynligvis ville bli sint, føle meg lurt og ikke like personen. Men jeg vet ikke.

Jeg beklager at denne situasjonen har oppstått. Jeg ønsker virkelig ikke å bedra folk. Hvis du en dag får vite alt så håper jeg at du skjønner hvorfor det måtte bli slik.

Hoderegningstriks 2

På skolen pugget du gangestykkene mellom to ensifrede tall, altså de under 10*10. Eller "den lille multiplikasjonstabellen", som det heter på språket matematikerne lagde for å plage deg.

Du kan derfor svare rimelig kjapt på for eksempel 6*8. (Hvis ikke: ikke les videre...) Men når du skal gange sammen to tosifrede tall i hodet, f.eks. 42*38, tenker jeg du sliter.

Hvis du bruker metoden du lærte på skolen må du gjøre om 42*38 til fire gangestykker og legge sammen. Altså 40*30 + 2*30 + 40*8 + 2*8. Da kan du nemlig bruke de ensifrede gangestykkene du kan i hodet, 40*30 er f.eks. 4*3 med to nuller etter, altså 1200. Ganger du ut hele regnestykket og legger sammen kommer du frem til 1596 et stykke utpå kvelden. Hvis du regner rett. Alle disse tallene, og særlig antall nuller i delregningen, er vanskelig å holde orden på i hodet.

Klarer du et slikt stykke på et minutt uten å røre penn og papir slår du de fleste menneskene du møter i løpet av et vanlig liv. Men å regne i et minutt ser likevel ikke så imponerende ut. Og du vil jo gjerne imponere, vil du ikke det da?

I isolatet brukte jeg som sagt en del tid på hoderegning, og kom frem til en raskere metode. Forutsatt at man, som jeg, har tid til å pugge kvadrattallene. (alias n^2, alias en ganger en, to ganger to, tre ganger tre, osv., alias 1, 4, 9, 16, 25, 36, 49, 64 osv.) En vakker tallrekke, spør du meg.

Når du har pugget denne opp til 40 vet du at 40*40 = 1600, og at 2*2 = 4. Når noen da spør deg om 42*38, tenker du, snittet mellom de tallene er 40, begge ligger 2 unna snittet, 40*40 - 2*2 = 1600 - 4 = 1596. Denne utregningen drar du på få sekunder når du har gjort pugginga. Med rett oppgave kan du faktisk knuse en mann med kalkulator.

Fordi svaret på et gangestykke er gjennomsnittet av tallene opphøyd i andre, minus avviket opphøyd i andre.

Det gjelder alltid, men i hodet vil du gjerne slippe desimaler. Derfor er metoden best på alle gangestykker mellom to oddetall, og alle gangestykker mellom to partall. Ta for eksempel 38 * 32, snittet er 35, begge tallene ligger tre unna snittet, 35 i andre minus 3 i andre, 1225 - 9, bare så 1216 da lissom. Smakk, smakk, smokk, og folk tror du er fra en annen planet.

Fordeler i forhold til gammel metode:
* nesten alltid raskere (den kan være litt ekkel når tallene ligger langt fra hverandre)
* hvis du regner feil bommer du vanligvis med lite, med den gamle metoden bommer du ofte grovt.
* leveres i miljøvennlig emballasje, livstidsgaranti, vaskbar ved alle temperaturer.

(For spesielt interesserte: prinsippet bygger på kvadratsetningen som sier at (a+b)*(a-b)=a^2 - b^2)

Siden folk trenger å gange sammen tall langt oftere enn de deler på sju (som vi snakket om i episode 1), kan det teoretisk oppstå en situasjon hvor du kan dra damer i en bar med denne. Men da bør du spille kul og ikke skli ut i matematikkprat etterpå.
- Bare så 1216 da lissom.
- Åh, så kjapp du er!
- Det var da ikke noen big deal, hva var det vi snakket om, jo, øynene dine...

Hoderegningstriks 1

Det er noe muffens med datoene i denne bloggen. I dag er det 9.mars. Siste oppdatering var 5.mars. Whatever. Til saken:

De årene jeg var alene med hjernen var hoderegning eneste måte å skaffe seg ny kunnskap på. Jeg regnet ut regnestykker og pugget svarene. Patetisk tidsfordriv selvfølgelig, men et menneske har behov for å lære noe i løpet av et år.

Og derfor kan jeg jo lære bort noen hoderegningstriks. Det er trist for de som er kjappe i hoderegning at kalkulatoren er oppfunnet. Men det kan jo oppstå situasjoner likevel hvor man får sjansen til å imponere.
I dag ser vi på deling med tallet sju:

1/7= 0,142857142857142857..
2/7= 0,2857142857142857..
3/7= 0,42857142857142857..
4/7= 0,57142857142857..
5/7= 0,7142857142857..
6/7= 0,857142857142857..

Ser du mønsteret? Det er den samme regla, 142857, som gjentas om og om igjen bak komma. Når du deler på sju får du gjerne en rest, f.eks. 43 delt på 7 gir 6 og 1 som rest (siden 6*7=42). Denne resten bestemmer hvor i regla du skal starte når du ramser opp desimalene. Rest 1 tilsvarer det laveste av tallene 142857, altså 1. Rest 2 tilsvarer det nest laveste, altså 2. Osv. Du ser det i praksis på tallene over.

Så får du tak i en kompis med en kalkulator, og denne kalkisen hans viser helt sikkert så få desimaler at han ikke ser mønsteret. Du får ham til å teste deg i deling på sju, og han sier 43/7. Du må tenke litt i starten før du husker at seks ganger sju er førtito, men da vet du at svaret er litt mer enn seks, altså seks pluss en rest, og denne resten blir 43-42, altså et ettall. Når det er gjort kan du ramse opp 6, 142857 142857 142857 i det uendelige. MEN istedet "tenker" du så det knaker, og sier 6...komma..1...4..la meg se... den neste blir 2 ikke sant? og så.. er det 8? og, blir det ikke 5 og 7 og 1... og sånn fortsetter du som om du sliter tallene ut fra gigantiske kalkulasjoner i skallen. Like imponerende hver gang.

Men om man kan sjekke damer på en bar med denne metoden tviler jeg vel egentlig litt på.

Lyden av åndspygméer som står på tærne

Selgere i dataforretninger fornekter seg aldri. De kan ord du aldri har hørt før, og de elsker å bruke dem. Jeg er blant den prosenten med mest utdannelse i data, men jeg skjønner ikke en puck når dataselgerne snakker til meg. Det bekymrer meg ikke. Ikke nå lenger. Livet har lært meg noe om slike mennesker.

Da jeg begynte på universitetet, daværende NTH, hadde jeg stor respekt for klassekameratene. Dels fordi opptakskravet til linja var høyt, men mest fordi de brukte så mange vanskelige ord når de snakket. De kunne fagsjargongen, det gikk i multiplikander og divisorer istedet for å bare si "tall". Jeg var redd for å åpne kjeften i diskusjonene, arbeiderklassespråket mitt holdt bare ikke nivået.

Etter de første eksamenene viste det seg at jeg var best i klassen, og da ble det lettere å snakke. En tid senere fikk jeg se resten av karakterprotokollen. Da oppdaget jeg at disse som kunne snakke på deg hodepine var på den dårligste halvdelen. De kunne fagsjargongen, og det var det de kunne.

Fagsjargong er like mye en greie som skal skape gruppetilhørighet, talk the talk and walk the walk. Dessuten skal terminologien hindre at de uten utdanningen skal skjønne at faget egentlig ikke er så komplisert. Sjargongen trengs ofte ikke, skriver du lærebøkene med et minimum av sjargong blir faget lettere å lære. Denne oppdagelsen gjorde meg forøvrig til millionær, men det er en annen historie.

Min erfaring, både fra den karakterprotokollen og ellers i livet, er at de med best karakterer snakker med vanlige ord. Men de har gjerne evnen til å uttrykke seg krystallklart. For eksempel som Jens Stoltenberg.

Jeg tenkte det kan være greit å vite, når du hører noen som pøser på med ord du ikke kan. Det er ikke lyden av genialitet. Det er lyden av en åndspygmé som står på tærne.